When SORRY seems to be the hardest word..

Noen ganger er det helt allright – og andre ganger ikke. For tenk om hele verden gikk av skaftet – samtidig?! Roper høyt – og alle vil selvsagt ha den høyeste utestemmen, inne. DA hadde det blitt kaos. Og det liker vi ikke…

I den ideelle verden - med rosa skyer, harpemusikk og fred på jorden..
I den ideelle verden – med rosa skyer, harpemusikk og fred på jorden..

I en ideell verden er vi venner og vel forlikte. Rosa skyer og harpemusikk høres lavt i bakgrunnen og det mingles og godsnakkes i alle krinkler og kroker. Slik er det ikke i den virkelige verden. Vi rives i stykker av grønne, små monstre. Ord blir slengt ut – eller kanskje ord blir fortiet. Vi «tauser hverandre ihjel» – eller vi sier noe vi ikke skulle sagt. Ordet fanger, heter det. Det kan ofte være sant.

Til og med JEG har jo opplevd dette selv. Både i det å være bolig for grønne smådjevler – eller monstre, som jeg refererte til noen par linjer over her – og det å både slenge med leppa  eller  det å bli «tauset ihjel». Hva som er verst? Tja, si det. Noen ganger tenker jeg at noen burde stoppet meg. At blodet mitt burde kommet fra andre steder enn der det kommer fra. At den 4felts motorveien som går rett fra reptilhjernen min og ut av munnen min burde hatt 30km-grense. 120km på denne motorveien – DET e fali’, det! Andre ganger burde jeg hatt en sterkere skytsengel som fanget meg opp i håven sin og hvisket et lavt og beroligende «Det vil helst gå godt!» til meg.

 

Jeg leter etter gode råd i en av bøkene mine..
Jeg leter etter gode råd i en av bøkene mine..

Akkurat nå er jeg bare oppgitt og rådvill. Her trenger til og med Blondie litt hjelp på veien. Nå er det kanskje mer en … kronglete sidevei jeg rusler på – men alle veier fører jo mot et MÅL, ikke sant – og brokete veier kan ofte gi uventede overraskelser. De fleste bumper i veien fører stort sett til at en vokser litt, en lærer litt og en kan se verden med litt andre øyne. I alle fall om en etterhvert får litt selvinnsikt og ser sitt eget bidrag i elendigheten! Det er lett å trå feil – og det kan være vanskelig å finne tilbake til stien en ramla ut fra! Samtidig er det kanskje ikke så mye hokus-pokus som skal til for å rette opp «feilen frå i går». Noen fargestifter og et blankt ark kan gjøre mye for verdensfreden. Selv i de beste familier finnes det grenseoverganger med piggtrådgjerder og vakttårn. Hvordan få bukt med dette om en ikke viser raushet  og vilje til forsoning?

Mine gode venner, som er kimen til min store frustrasjon for tiden, sitter furtne i hjørnene sine og har boksehanskene klare. Nevene knyttet til kamp og kanonene løst festet på dekk. Ingen synes å ha tatt feil, så ingen er villige til å si «Okey da- jeg har også vært litt hodeløs her». Hvordan få en varig quick-fix på en floke som synes uovervinnelig? Hvordan få disse vennene til å rekke hånden til hverandre, ta i mot gode og vennlige ord og skli sammen ned kjellerlemmen i hagen med alle rosentrærne…. Akkurat slik Tuppen og Lillemor har gjort utallige ganger – hver gang den gode, gamle sangen blir nynnet av ivrige barnestemmer. Eller er det kanskje oss voksne som synger den i falsett for våre håpefulle i et lite ønske om en fredsforsoning?

Når det er om å gjøre å brøle høyest...
Når det er om å gjøre å brøle høyest…

Så – what to do? Når det vanskeligste ordet ser ut til å være «unnskyld» – hva gjør man da? Når disse to vennene helt klart er på «hevneren» mot hverandre – hvordan få de til å finne godfot-følelsen i stedet? Må man hente inn Eggen, eller? Med alle sine postulater spredde han ofte om seg med smarte ord.  «Det er viktig å gå ut på banen for å være best mulig sjøl, men enda viktigere er innstillinga om å gjøre medspillerne gode» — og i samme gode ånd «Du er ikke dyktig hvis du ikke kan bruke dyktigheten din til å gjøre andre dyktige».  Ja! Jeg vil absolutt si dette kan være overførbart til mine venner i Krigen. De er to av samme alen, faktisk – og da bør begge være opptatt av å gjøre motparten så god som overhodet mulig.

Å si "unnskyld" er jo ikke en SVAK ting!! Snarere tvert imot.
Å si «unnskyld» er jo ikke en SVAK ting!! Snarere tvert imot.

Også i min egen lille verden kan disse velformulerte visdomsordene være verdt å skrive bak øret – og  selvsagt ta de frem når det grønne monsteret ønsker å herje som verst! Og å da kunne huske på at man faktisk ikke er bedre enn det svakeste leddet, at det å være med på å gjøre andre gode også bidrar til at en selv blir bedre.. DET er ikke en dum tanke, er det vel?

Så… Noen ganger er det allright -andre ganger ikke. Å tie ihjel en konflikt eller ta fighten for deretter finne løsningen. Sammen. Det viktigste er jo alltid, alltid at en ser hva en selv bidrar med. At en selv forsøker å løfte situasjonen som kanskje er så fastlåst at selv et BREXIT fortoner seg som en solskinnsdag i sammenligning.. Jeg har trua – både for min egen del og for mine venner. De må bare lokkes ut av hjørnene sine først…

Som Tuppen og Lillemor bør mine venner også bli venner!!
Som Tuppen og Lillemor bør mine venner også bli venner!!

Med hilsen en Blondie som ikke er helt i mål enda..